I fjor høst pågikk det en debatt om Ritalin i den norske offentligheten. Fanebæreren for den kritiske siden var historikeren, psykologen og kriminologen Joar Tranøy. Ifølge Tranøy har det ikke vært noen forsvarlig faglig debatt om bruken av Ritalin på hyperaktive skolebarn: – Både innenfor psykisk helsevern, PP-tjenesten og det medisinske miljø er det et fullstendig fravær av debatt om bruk av Ritalin. Temaet er tabu, bortsett fra på pauserommene, sier Tranøy til Morgenbladet. Tranøy nekter for øvrig ikke for at Ritalin tilsynelatende gir gode resultater i mange tilfeller. Det som bekymrer ham mest er langtidseffekten av ritalinbruk. I England har professor Steve Baldwin, som ble drept i en togulykke i februar, gjentatte ganger advart mot bruken av Ritalin. Blant de bieffekter Baldwin har pekt på er hjerte- og kretsløpforstyrrelser, psykoser, hallusinasjoner, voldelig og selvdestruktiv adferd, veksthemming, synsforstyrrelser humørsvingninger, søvnløshet og andre nevrologiske lidelser. Baldwin var overbevist om at barns langsiktige bruk av Ritalin påfører dem skader på sentralnervesystemet. I en nylig publisert posthum forskningsrapport, der Baldwin over en lengre periode studerte hundre barn som tok Ritalin, underbygges disse påstandene.
Innenfor dagens psykiatri benyttes to offisielle kataloger for diagnostisering: ICD10, som er WHOs (Verdens helseorganisasjon) offisielle katalog, og den amerikanske DSM-katalogen (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) som publiseres av den amerikanske psykiatriforeningen. Diagnosen hyperaktiv, eller ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) som lidelsen formelt heter, er i likhet med en stor mengde andre psykiatriske lidelser «oppdaget» for relativt kort tid siden. I USA ble diagnosen tatt i bruk i 1987, mens den har vært aktivt benyttet i Norge siden tidlig på 1990-tallet. Ifølge Steve Baldwin reflekterer den eksplosive bruken av Ritalin blant skolebarn først og fremst et behov for sosial kontroll. Tranøy er heller ikke uenig i en slik fremstilling: – Diagnoser avspeiler hvor normen går for avvikende adferd, de avspeiler de samfunn som setter dem. Et eksempel på det er diagnosen MBD (Minimal Brain Dysfunction), som kom på 1960-tallet, men som nå er kastet på skraphaugen, sier Tranøy. MBD-diagnosen er et eksempel på en diagnose som er blitt fjernet fra diagnosekatalogen. Et annet er homofili, som ble stemt ut av DSM-katalogen i 1973. Bakgrunnen var ikke forskning som påviste at homofile ikke var mer sinnslidende enn heteroseksuelle, men politisk press fra aktivister. Førsteutgaven av DSM-katalogen fra 1952 inneholder bare noen ganske få psykiatriske diagnoser. Nå er katalogen på over 900 sider, og omtaler mer enn 300 mentale lidelser, eller «disorders» i forskjellige varianter. Tendensen er at det som tidligere ikke ble regnet som psykiske lidelser, som sigarettavhengighet og det å bli gammel (Age-Related Cognitive-Decline, diagnose nummer 780.90), blir sykeliggjort. Der det tidligere var en mental lidelse å ha for stor sexlyst, er det nå blitt en mental lidelse å ha for lite sexlyst. Det finnes flust av lignende eksempler, som avspeiler at «normalt» og «unormalt» innenfor psykiatrien blir bestemt av ikke-vitenskapelige faktorer. Det kan også synes som om at diagnoser som ADHD stilles på en sirkulær måte. Man sier at barn er uoppmerksomme fordi de har ADHD, og at de har ADHD fordi de uoppmerksomme.
Flere anerkjente nevrologer avviser ADHD som en anerkjent sykdomsdiagnose. På skjemaet for diagnostisering for ADHD spørres det blant annet om barnet har følgende uvaner: Er det ikke oppmerksomt nok på detaljer eller gjør det slurvefeil i skolearbeidet? Fikler det med hender og føtter, eller sitter urolig på stolen. Har det vanskelig for å holde oppmerksomheten i oppgaver eller lek. Går det ofte fra plassen i klasserommet eller reiser seg andre steder, når han/hun skulle sitte stille? Synes det ikke å høre når det blir direkte tilsnakket. Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, er det gode muligheter for at barnet det er snakk om lider av ADHD. På den annen side kan man hevde at et barn som oppfører seg på denne måten rett og slett oppfører seg som barn gjerne gjør. Og hvis barnet skiller seg markert ut fra andre, så sier diagnosen ADHD lite om årsaken til adferdsproblemene. Forutsetningen for ritalinbehandlingen er at det foreligger en kjemisk ubalanse i hjernen. Ritalin er ment å rette opp denne. Men ifølge Baldwin, Tranøy og andre kritikere er denne nevrokjemiske sammenhengen dårlig belagt. – Diagnosen er høyst subjektiv, og derfor vil det også være store lokale forskjeller i holdningen til medisinering. Det eksisterer ikke forskning som dokumenterer at de som får diagnosen hyperaktiv eller ADHD har en kjemisk ubalanse i hjernen, sier Tranøy. For å sette saken på spissen: Selv om enkelte former for hyperaktivitet dempes av Ritalin, så skyldes ikke hyperaktivitet at hjernen får for lite Ritalin. Årsakene til adferdsforstyrrelser kan i mange tilfeller like gjerne være mobbing eller andre psykososiale problemer. I boken Talking Back to Ritalin: What Doctors Aren't Telling You About Stimulants for Children (Courage Press, 1988) hevder forfatteren at ADHD og lignende forstyrrelser hos barn skyldes mangel på kjærlighet og oppmerksomhet fra foreldrene, mangel på disiplin, stressede familier, dårlige pedagogiske metoder og at helsepersonell har en forkjærlighet for nevrobiologiske istedenfor psykososiale årsaksforklaringer.
I USA og England er det faktisk barn fra såkalte vellykkede familier som medisineres oftest, og mange mener dette skyldes at foreldrene ikke har tid til å ta seg av barna.
I England og USA har bruken økt langt sterkere. I 1993 ble det skrevet ut 3500 resepter på Ritalin, mens tallet i fjor var hele 157 000. Anslagsvis 27000 barn tar stoffet i England, og eksperter har anslått at én av syv barn vil komme til å ta stoffet innen 2007. Tranøy frykter en slik utvikling i Norge.
– Hvis det utvikler seg et lignende mønster i Norge, vil det også her bli vanskelig å få oversikt over forbruket og de eventuelle problemene dette gir. Barn fra den øvre middelklassen fanges sjelden opp av barnevernet, påpeker Tranøy.
Ritalin er formelt er et narkotisk stoff, og i Norge er bruk og utskriving av Ritalin omfattet av relativt strenge kontrollrutiner. Blant annet skal ADHD diagnostiseres av spesialister på barne- og ungdomspsykiatri, og klienter skal observeres seks måneder før medisinering kan iverksettes, selv om dette ikke gjøres alltid.
I England er terskelen lang lavere. Ifølge den engelske avisen the Observer har enkelte barn fått Ritalin av studieinspektører, og av lavere skolefunksjonærer. I et tilfelle ble et barn i Edinburgh gitt Ritalin ved en feiltagelse, altså uten at diagnosen ADHD var blitt stilt. I Sussex kollapset tre barn etter at læreren hadde gitt dem lunch-dosen med Ritalin. De hadde allerede fått for mye til frokost, og kollapsen skyldtes regelrette overdoser. Bruken synes med andre ord å være ute av kontroll. Siden svært mange barn medisineres, har det også dannet seg et marked i skolegårdene der elevene selger stoffet til hverandre.
Ifølge Joar Tranøy risikerer ritalinbrukere å bli narkomane senere i livet:
– Man kommer ikke unna at langvarig bruk av sentralstimulerende midler kan resultere i abstinenser og avhengighet.